Middelalderen forsidebilde

Middelalderen i Europa 500-1400

  • 400

    Folkevandringstida begynner

    Folkevandringstida begynner
    Folkevandringstiden er en betegnelse skapt av moderne historikere for å beskrive et tidsforløp og en hendelse i Europas historie innenfor tidlig middelalder da det skjedde massive folkeforflytninger i Europa. Skriftlige kilder fra perioden forteller om hyppige invasjoner og plyndringer av fremmede folkeslag i Romerriket. Folkevandringene var en av de viktigste utløsende grunnene til Vestromerrikets fall.
  • 450

    Germanske kongedømmer i F S I

    Germanske kongedømmer i F S I
    Visigoterne regjerte i Vest-Frankrike og Øst-Spania i perioden 419–507, og i det meste av Spania og Sør-Frankrike i årene 507–711. Burgundernes første rike bestod ved Rhinen inntil hunerne, tilkalt av romeren Aëtius, nedkjempet det i 436. Langobardene hersket i det meste av Italia fra 568 til 774, da stordelen kom under Karl den store. De angelsaksiske riker i Storbritannia eksisterte helt til normannernes erobring i 1066.
  • 496

    Klodvig I døpes i Reims

    Klodvig I døpes i Reims
    Klodvig I (latin: Chlodovechus; rekonstruert frankisk: *Hlodowig;[1] født ca. 466, død 27. november 511) var en frankisk konge av Frankerriket, og et medlem av merovingerdynastiet som etterfulgte sin far Kilderik I som konge over de saliske frankerne i 481. Han var den første kongen av frankerne som samlet alle frankiske stammer under en hersker. Han endret formen på lederskapet fra en gruppe kongelige høvdinger til styre av en enekonge og sikret at kongedømmet ble gitt videre til sine arvinger.
  • 500

    Kristne klostre grunnlegges i Vest-E, Bysantiske rikets storhetstid

    Kristne klostre grunnlegges i Vest-E, Bysantiske rikets storhetstid
    Bysants, Det bysantinske riket eller Det østromerske riket, eksisterte fra midten av 300-tallet og fram til det gikk under med osmanenes erobring av Konstantinopel i 1453. Riket oppstod mellom 330 og 395 evt. i Romerrikets østlige del. Dette skjedde i forbindelse med at Konstantin den store opprettet en ny hovedstad for Romerriket i Konstantinopel, som lå på ruinene av den gamle byen Bysants.
  • 600

    Føydalisme i Vest-Europa

    Føydalisme i Vest-Europa
    Føydalismen bestod av to hovedkomponenter – en personlig og en tinglig. Den første kalles gjerne vasallitet, det vil si det at en fri mann har undergitt seg en herre (seigneur) i et gjensidig forpliktende troskapsforhold og blitt herrens mann – kalt homo eller vassus (norsk: vasall). Slike personlige underordningsforhold fantes i de fleste germanske samfunn, og forholdet kom i stand gjennom en spesiell seremoni: hommagium. Selve underordningen ble kalt commendatio.
  • 610

    Muhammeds første åpenbaring

    Muhammeds første åpenbaring
    Muhammad var en religiøs leder, profet og grunnleggeren av islam. Muslimene mener Gud talte til menneskene gjennom Muhammad og ser ham som den siste i en rekke av profeter. Muhammad var en inspirert forkynner og en stor politiker og hærfører. Ved sin død i 632 var han den ubestridte herskeren over størstedelen av Den arabiske halvøy. Muhammads åpenbaringer er nedskrevet på arabisk i Koranen, den hellige boken i islam.
  • 622

    Muhammed flytter til Medina, islamsk tidsregnig begynner

    Muhammed flytter til Medina, islamsk tidsregnig begynner
    Profetens hijra, det vil si hans utvandring i 622, markerer bruddet med det gamle stammesamfunnet og derved med jahiliyya, «hedendommens eller uvitenhetens tid». Hijra ble også utgangspunktet for islams tidsregning. I Medina fant det nye religionssamfunnet sin form; i tillegg til det religiøse budskapet inneholdt Muhammads forkynnelse fra Medina-perioden lover og forordninger av sosial, juridisk og politisk karakter.
  • 732

    Islamsk framrykning stanses ved Poitiers og Tours etter at muslimene har erobret hele Spania

    Islamsk framrykning stanses ved Poitiers og Tours etter at muslimene har erobret hele Spania
    Slaget ved Poitiers år 732 mellom styrkene til frankernes Karl Martell og en massiv muslimsk invasjonsarmé ledet av emir Abdul Rahman Al Ghafiqi mellom byene Tours og Poitiers i Frankrike. I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emir Abdul Rahman ble drept. Dette slaget stoppet den nordlige fremrykningen til islam fra Den iberiske halvøy, og slaget regnes av mange historikere som et vendepunkt i verdenshistorien da det markerte slutten på de islamske erobringene i Europa.
  • 800

    Karl den store krones til keiser av paven i Roma

    Karl den store krones til keiser av paven i Roma
    Karl den store eller keisar Karl I var konge av Frankarriket frå år 771, konge av Lombardia frå 774, og tysk-romersk keisar frå 800. Han vart fødd om lag den 2. april 747, og døydde den 28. januar 814. Lenge meinte ein at den mest trulege fødselsdatoen var 1. april 742. Fødselsdatoen vart då rekna ut frå den alderen som vart oppgjeven då han døydde. Mellom anna gifta foreldra hans seg fyrst i 744. Om Karl hadde vorte fødd utanom ekteskap ville han ha vorte rekna som ein bastard.
  • 843

    Frankerriket deles i tre

    Frankerriket deles i tre
    Ludvig den fromme, etterfulgte sin far, Karl den store, av et forent rike. Men enearv forble en tilfeldighet framfor en hensikt. Da Ludvig døde i 840 holdt karolingerne fast til skikken med delt arv, og etter en kortvarig innbyrdeskrig mellom hans tre sønner, inngikk de en enighet i 843, traktaten i Verdun, hvor de delte riket i tre deler:
  • 971

    Otto 1. tysk-romersk keiser

    Otto 1. tysk-romersk keiser
    Det tysk-romerske riket var et keiserdømme grunnlagt i 962 da den tyske konge Otto 1 ble kronet til romersk keiser, og oppløst i 1806 av keiser Frans 2 i forbindelse med Napoleons opprettelse av Rhinforbundet. Det dannet grunnlaget for den tyske interessepolitikken i Italia i middelalderen, og fra midten av 1200-tallet ble keiserdømmet hovedsakelig begrenset til Tyskland. Noen egentlig riksenhet eksisterte aldri.
  • 1054

    Varig splittelse mellom den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirken

    Varig splittelse mellom den romersk-katolske og den gresk-ortodokse kirken
    Den østlige og den vestlige kirke hadde gjennom mange århundrer vært preget av spenninger. Den enkelthendelse som anses å markere selve bruddet, fant sted den 1054: Under et anfall av «rettferdig harme» la da kardinal Humbert de Silva Candida, sendemann fra paven på forhandlingsoppdrag i Konstantinopel, en pavelig ekskommuniasjonsbulle mot den østlige patriark og andre ortodokse klerikere på alteret i kirken Hagia Sophia. Bullen betegnet også den ortodokse kirke som «alle heresiers utspring».
  • 1073

    Gregor VII blir valgt til pave. Investiturstriden innledes

    Gregor VII blir valgt til pave. Investiturstriden innledes
    Gregor 7, italiensk geistlig som var pave fra 1073 til 1085, senere helgen. Han er mest kjent for sin rolle under investiturstriden i 1077, konflikten om hvorvidt det var paven eller de verdslige fyrstene som skulle utnevne kirkelige embetsmenn. Gregor 7 er en av middelalderens store paver. Han var sterkt grepet av Cluny-bevegelsen, men var sannsynligvis selv aldri munk. I 1049 fulgte han pave Leo 9 til Roma, hvor han ble pavens rådgiver og snart leder av kuriens politikk.
  • 1098

    Den første korstogshæren inntar Jerusalem

    Den første korstogshæren inntar Jerusalem
    Det første korstog ble startet i 1095 og var det første korstog som skulle gjenerobre Jerusalem og Det hellige land fra muslimene. Det begynte som en begrenset oppfordring til riddere om å slutte seg til korsfarerstyrken, og vokste raskt til en enorm mønstring av både riddere og bønder fra en rekke land i Vest-Europa.
  • 1122

    Konkordatet i Worms avslutter investiturstriden

    Konkordatet i Worms avslutter investiturstriden
    Wormskonkordatet, også kalt Pactum Calixtinum av historikere, var et konkordat mellom pave Callistus II og den tysk-romerske keiser Henrik V den 23. september 1122 ved byen Worms. Konkordatet avsluttet den første perioden med strid mellom kongemakt og paven.
  • 1187

    Muslimske styrker tar tilbake Jerusalem

    Muslimske styrker tar tilbake Jerusalem
    I 1187 overgav korsfarerne seg til Saladin, grunnleggeren av det islamske ayyubidedynastiet. Han restaurerte Klippemoskeen og al-Aqsa-moskeen. I 1244–1517 hadde mamelukkene herredømme over byen, før den ble erobret av de osmanske (ottomanske) tyrkerne. Disse beholdt makten frem til etter andre verdenskrig.
  • 1204

    Korsfarerne inntar Konstantinopel

    Korsfarerne inntar Konstantinopel
    Som kjent endte det fjerde korstog (1202-1204) med at Konstantinopel ble inntatt av korsfarerne. Ødeleggelsene var store – men det skal nevnes at venetianerne (byzantinernes viktigste konkurrenter i det østlige Middelhav) heller plyndret enn ødela – det vitner bronsehestene på San Marco i Venezia om. Det byzantinske riket – allerede svekket på grunn av stadige kriger med perserne og andre, ble delt opp i småbiter, og gjenoppnådde aldri sin opprinnelige utstrekning.
  • 1215

    Magna Carta undertegnes i England

    Magna Carta undertegnes i England
    Magna Carta var en avtale som ble sluttet mellom kong Johan av England , adelen og geistligheten i England den 15. juni 1215. Den gav adel og prester fordeler blant annet i skattespørsmål, og tvang også kongen til å dele makten med de to øverste stendene. Slagordet «no taxation without representation» var svært essensielt, hvilket også gjorde seg gjeldende i den amerikanske frigjøringskampen. Magna Carta sees på som grunnlaget for Englands parlament, og som begynnelsen på konstitusjonelt styre.
  • 1291

    De siste korsfarerstatene i Midtøsten oppgis

    De siste korsfarerstatene i Midtøsten oppgis
    Det fjerde korstoget hadde erobringen av Konstantinopel som mål, for derved å skifte byens tilknytning fra ortodoks til katolsk kristendom. De andre korsfarerstatene ble erobret av Det osmanske riket. I tillegg opprettet venetianerne Hertugdømmet Arkipelaget i Egeerhavet etter fjerde korstog. Thessaloniki og Det latinske imperiet ble tatt av bysantinerne. Etterkommere av korsfarerne styrte Athen og Peloponnes/Morea inntil det 15. århundre, da området ble tatt av osmanene.
  • 1315

    Den lille istid

    Den lille istid
    Og den lille istid var ikke bare kald. Det var perioder like varme som, eller varmere enn i dag. Problemet var bare at det ikke varte. Dermed var det vanskelig å tilpasse seg og forberede seg på det som måtte komme. Millioner døde i hungersnød, kriger raste, hekser ble brent. Klimakaoset påvirket europeisk historie, skriver historikeren Brian Fagan i sin bok The Little Ice Age (2000). Fenomenet var globalt, men ble, som andre historiske hendelser, spesielt godt dokumentert i Europa.
  • 1337

    Hundreårskrigen

    Hundreårskrigen
    Hundreårskrigen er navnet moderne historikere har gitt til en serie med stridigheter og konflikter, utkjempet gjennom en 116-årsperiode, mellom England og Frankrike, og senere Burgund, i tiden fra 1337 til 1453. Historikerne ser alle disse konfliktene som én og samme krig, derav navnet hundreårskrigen. Den ble utkjempet hovedsakelig mellom monarkiene i de to nasjonene, og deres ulike allierte. Den var en kamp om kontrollen over den franske trone
  • 1347

    Svartedauden når Europa

    Svartedauden når Europa
    Svartedauden, den sorte død eller den store mannedauden var en antatt byllepest som rammet Europa i perioden 1347–1351, og er en av de verste pandemiene i historien. Pesten skal ha hatt sin opprinnelse i Asia. Svartedauden antas å ha fått navnet sitt etter fargen på kroppen til mange av de pestdøde, men er også kalt for «den store manndauden» i Norge. Minst halvparten av befolkningen i Norge, og kanskje så mye som 60 prosent av befolkningen i Europa døde.
  • 1381

    Bondeopprør i Europa

    Bondeopprør i Europa
    Bondeopprøret, også omtalt som Wat Tylers opprør eller Den store oppstanden i England (30. mai 1381 – november 1381) regnes blant de sentrale hendelser i engelsk historie. Det var en betydelig opprør over store deler av England i 1381. Opprøret hadde flere årsaker, inkludert sosioøkonomiske og politiske spenninger forsaket av svartedauden på 1340-tallet, de høye skattene grunnet konflikten med Frankrike under hundreårskrigen, og ustabilitet inn det lokale lederskapet i London.