Antikken

Gresk ekspansjon

1050 BCE

Begynnelsen på gresk ekspansjon rundt Middelhavet og Svartehavet. I oldtidens Hellas ble kolonier av og til stiftet av beseirede folk, som forlot sine hjem for å rømme undertrykkelse og trelldom av en fremmed fiende, noen ganger som en oppfølger til sivil uro, da den tapende part i en fellesødeleggende strid dro for å danne nye byer et annet sted, noen ganger for å bli kvitt overskuddsbefolkning, og dermed unngå interne konvulsjoner, og noen ganger som et resultat av ostrakisme.

Roma grunnlegges

753 BCE

Roma har over 2.700 års sammenhengende historie. Ifølge legenden ble selve byen grunnlagt av Romulus den 21. april i år 753 f.kr. Romulus tok som kjent livet av sin tvillingbror Remus på grunn av en feide mellom de to under byggingen av et forsvarsverk rundt Palatinhøyden.

Den romerske republikken grunnlegges

509 BCE

Roma (også kalt Rom) er hovedstad i Italia og i tillegg hovedstad for Den hellige stol og Malteserordenen, som begge er suverene. I antikken var Roma hovedstad i Romerriket, datidens suverent største og mektigste stat. Roma kalles «den evige stad», på latin urbs aeterna. Dette går tilbake til den romerske elegidikteren Tibullus som levde 54–19 f.Kr. Ettersom Roma er sete for Paven kalles byen også «den hellige stad» (uttrykket brukes også om andre byer).

Demokratiet i Athen grunnlegges

507 BCE

Athenske demokrati utviklet seg i tiden rundt 400-tallet f.Kr. i den greske bystaten (polis) Athen, bestående av byen Athen og de omliggende landbruksområdet Attika. Det er det første kjente demokratiet i verden. Andre greske bystater organiserte seg også i demokratier, de fleste fulgte den athenske modellen, men ingen er så godt dokumentert som Athens.

Perserkrigere og gresk innbyrdeskrig

400 BCE

Perserkrigene eller de gresk-persiske krigene var en serie konflikter mellom den greske verden og det persiske riket som startet rundt 500 f.Kr. og varte til 448 f.Kr. Begrepet henviser vanligvis til de to persiske invasjonene av det greske fastlandet i 490 f.Kr. og 480–479 f.Kr. I begge tilfellene lyktes de allierte grekerne i å beseire perserne.

Alexander the Great

323 BCE

Aleksander den store dør etter å ha erobret store områder.

Roma kontrollerer Italia

270 BCE

Romersk Italia (latin: Italia) var navnet på den administrative inndelingen av Den italienske halvøya (Appenninerhalvøya) i romersk tid; fra elven Rubicon i nord til Calabria. Det var ikke en provins på linje med de andre territorier i Romerriket, men var byen Romas eget oppland og hadde således en særskilt status.
Som følge av Forbundsfellekrigen (91–88 f.Kr. ga Roma sine italienske allierte (socii) fulle rettigheter i det romerske samfunn og gitt romersk statsborgerskap til alle italiske folk.

Roma beseirer Kartago

146 BCE

Byen skal i sin glanstid ha hatt opptil 700 000 innbyggere. Byen, som var en betydelig sjømakt, ble ødelagt av den romerske republikk etter punerkrigene i 146 f.Kr. Den ble siden gjenoppbygget og utviklet til romerske Kartago som ble en betydelig by i den romerske provinsen Africa. I keisertiden var byen den viktigste i Nord-Afrika ved siden av egyptiske Alexandria. I 439 ble den vandalenes hovedstad, i 533 kom den under bysantinsk styre og i 698 ble den ødelagt av den muslimske invasjonen.

Full romersk kontroll over middelhavet

100 BCE

Fra 200 fvt., etter de puniske krigene mellom romerne og karthagerne, var Roma den dominerende makten i det vestlige Middelhavet. Romerne hadde da overtatt kontrollen med øyene Sicilia og Korsika samt store deler av den iberiske halvøya fra karthagerne. Disse annekterte romerne og områdene ble lagt til Roma som provinser, styrt av en romersk stattholder.

Gaius Julius Cæsar blir diktator

46 BCE

Gaius Julius Caesar, Julius Cæsar, var en romersk statsmann, feltherre og forfatter. Han var av den patrisiske juliske slekt (gens Julia) som regnet sin herkomst fra Aeneas, sønn av Venus. Caesar la grunnlaget for og navn til det romerske keiserdømmet, men regnes ikke blant keiserne. Caesar var en av republikkens ledende politikere og dessuten dens fremste feltherre. Han ledet den romerske erobringen av Gallia (nåværende Frankrike) og nedkjempet alle motstanderne i borgerkrigen som fulgte.

Republikken blir erstattet av keiserdømmet

31 BCE

Cæsars diktatorstyre varte bare en kort periode, og han skapte ikke en styreform som andre kunne overta etter ham. Augustus, derimot, gjorde keiserstyret til institusjon som andre kunne overta uten militær konflikt. Det er derfor Augustus, og ikke Cæsar, er regnet som den første keiseren. Det er vanlig å kalle den første perioden i keisertiden for principatet, etter princeps, som var betegnelsen på ledende menn i republikken. Det betyr at keiserne styrte i republikkens navn.

Kristendommen blir statsreligion

381

I keisertiden ble religion mer og mer knyttet til keiserens karakter, og mange keisere ble guddommeliggjort etter sin død. I Romerriket ble flere utenlandske kulter mer populære, som for eksempel dyrkingen av den egyptiske Isis og den persiske Mithras. I det andre århundre begynte kristendommen å spre seg i riket, og dette ble den offisielle religionen i Roma under Konstantin den store (ca. 330). Forbud mot andre religioner enn kristendom ble innført i 391, av keiser Theodosius.

Romerriket deles i et østlig og vestlig rike

395

Riket kunne ikke lenger kontrolleres fra Roma, og Diokletian ville unngå å splitte det i et hav av autonome stater. Han reformerte riket ved å utnevne sin venn Maximianus til medkeiser. Maximianus skulle rydde opp i vest, og Diokletian i øst. Dermed fikk de stoppet 50 års anarki – for en stund. Problemene dukket opp igjen, og urolighetene kulminerte i år 395 med den endelige delingen av Romerriket i to. Den siste keiseren som hersket over både øst og vest, var Theodosius­ (år 348-395).

Vestromerriket faller sammen. Folkevandringstida begynner

400

Julius Nepos ble myrdet i 480, en sammensvergelse som ble tilskrevet Odovakar, men også den tidligere avsatt keiser Glycerius,[76] og den østromerske keiser Zenon valgte å ikke utpeke en ny vestromersk keiser. Zenon innså antagelig at det var ingen direkte romersk kontroll igjen over de landområdene som juridisk var underlagt det vestromerske hoffet. Han valgte isteden å oppheve den juridiske delingen av posisjonen som keiser, og erklærte seg selv som enekeiser av det utdelte Romerriket.