-
30-40 år etter Jesu korsfestelse finnes det kristne grupper over det meste av Romerriket. Dette kan leses ut av de ulike adressatene fra DNT brevene. I apostelenes gjerninger antydes det også at det fantes kristne grupper i Egypt og Syria.
-
I år 200 EVT er utvikling og samling av skrifter (læredimensjonen) og organisering av kirken (den sosiale dimensjonen) sentrale temaer blant kristne. Og som skapelse av en ny kirke må de klargjøre sitt forhold til og jødedommen og andre åndsretningner. Fikk særpreg tidlig 100-tallet som trosbekjennelser --> endelig form på 300-tallet. Feks apostoliske trosbekjennelsen. Det ble avgjort at innholdet i DNT skulle føres tilbake til en av apostlene, direkte eller indirekte.
-
Del kristne i oldtiden ble forfulgt (pga de ikke ville tilbe bildet av keiseren), men de fleste fikk ha sin tro i fred. Først fra ca. år 250, og spesielt under keiser Diokletian, forekom hard forfølgelse over hele Romerriket. Kirker ble ødelagt eller konfiskert, skrifter ble brent, og de som nektet å gi opp troen, ble torturert. Mange forlot kirken.
-
Med keiser Konstantin, som regjerte i tiden 306–337, skjedde en dramatisk forandring som skulle få langsiktige konsekvenser. Sammen med keiseren i Østromerriket gav han i et dikt i 313 en offisiell anerkjennelse av kristendommen. Konfiskerte kirker ble gitt tilbake, nye kirkebygg fikk statlig støtte, og de kristnes helligdag ble offentlig fridag.
-
Når det gjelder den læremessige dimensjonen, kan man si at kontinuiteten ble styrket gjennom drøftinger og kontroverser i møte med samtidens åndsretninger. Feks kirkemøtet i Nikea, som foregikk i året 325. Temaer som ble tatt opp, var forholdet til ulike teologiske læretyper, som arianismen, som fornektet at Jesus var Gud, og dermed også fornektet treenigheten. Den nikenske trosbekjennelsen, som ble vedtatt på dette møtet, understreket nettopp disse lærepunktene.
-
Theodosius den store, som regjerte i tiden 379-395, erklærte i 380 at alle i hans rike skulle bekjenne den kristne tro. Kristendommen var nå blitt statsreligion i Romerriket. For kirken, som så sent som i årene 303–306 ble forfulgt, var trolig dette en ganske forunderlig hendelse. -
Fra straff til favorisering? Pga vektlegging av Konstantins sympati for kirke og kristendom til de mer realpolitiske: Umulig å utrydde, men kunne samle Romerriket. -
Den nye situasjonen medførte suáringer. Antallet av dem som ville la seg døpe, gikk sterkt opp, og opplæringstiden for dåp måtte skjæres ned. Gudstjenesten fikk et annet preg, Fra å være en privat seremoni for de innvidde (= de døpte), ble den nå offentlig og dermed for alle. Det ble til og med en plikt å gå i kirken. Flere kirker ble bygget, og prestene fikk status samfunnet.
-
Klostrene måtte bli mer relevant til dagens samfunn, svaret var klosterbevegelsen. For mange var det nå viktig å danne små, tette samfunn med plass til systematisk samling om bønn, arbeid med hellige tekster, sang, samtale studier – i kontrast til det «vanlige» livet.
De første klostrene kom på 400-tallet. Den første som grunnla en orden som fikk stor innflytelse, var italieneren Benedikt av Nursia. han skrev en klosterregel som tjente som norm for senere klosterregler. -
Vestromerriket gikk i oppløsning under folkevandringene på 400-tallet. I denne vanskelige tiden fikk kirken en samfunnsbyggende funksjon på flere områder, både sosialt og kulturelt. Etter hvert gikk mange av Romerrikets gamle fiender i nord og vest over til kristendommen.
-
-Kristus som forbilde, og livet skulle leves i en stor familie
-Underordne som seg fellesskapets regler og lære tjenersinn og ydmykhet gjennom det daglige arbeid på klosterets eiendom.
-De måtte leve ugift(sølibat) -Det åndelige livet med tidebønner, lesning av bibeltekster og tekster fra kirkefedrene stod sentralt. Mange av munkene ble presteviet, og mange drev også misjonsvirksomhet, for eksempel ble England og Norden kristnet av munker. -
Kristendommen ble nå en dominerende ideologi, som forente politiske og kulturelle forskjeller. Det sentrale var ideen om Kristi herredømme over alle livets områder. Dette ble ivaretatt både gjennom den kirkelige og den verdslige øvrighet. Ideen om Kristi herredømme holdt seg gjennom middelalderen og danner bakgrunnen for det som er kalt middelalderens kristne enhetskultur
-
Romerriket ble i 395 delt i Øst- og vest romerriket. Etter den offisielle splittelsen i 1054 kalles Vestkirken den romersk katolske kirke, mens Østkirken ble allerede på 500-tallet splittet i ulike ortodokse kirkesamfunn.
Vestromerrikets samfunnsfunksjon var å skape trygghet for borgerne og kirken er forvalter av frelsen. -
(Frankrike)- Forenklet det gudstjenestlige livet, fornyet de asketiske idealene og tok dessuten opp såkalte legbrødre som arbeidet i klosteret uten fullt munkeløfte. Cisterciensermunkene drev nybrottsarbeid og ble gjerne ledende i lokalt landbruk. Cistercienserne utviklet en stor organisasjon og har blitt kalt Europas første multinasjonale firma. Klosterbevegelsen bidrar til å holde på kontinuiteten i kristendommen, både når det gjelder læredimensjonen og fromhetslivet (opplevelsesdimensjonen).
-
Frans fra Assisi, og hans fattigdomsideal. John Wycliffe (1328-1384) i England og Johan Huss (1371-1415) i Tsjekkia mente begge at Bibelens autoritet står over paven. Med andre ord påvirket uroen om det kristne læreinnholdet (læredmensjonen) kirkeinstitusjonen (den sosiale dimensjonen). Dette peker fram mot reformtiden på 1500-tallet.
-
Munken Martin Luther protesterte og ønsket ikke å bryte med den romersk-katolske kirke, men ville føre den tilbake til den opprinnelige kristendommen. Grunnlaget for kristendommen er bibelen alene. Frelse kunne bare tas imot, ikke kjøpes. Ikke kontrollere relasjonen mellom Gud og Mennesket Reformasjonen kan forstås som en forenkling av den religionsformen som hadde utviklet seg gjennom middelalderen, og den er et forsøk på å gripe tilbake til det sentrale i den opprinnelige kristendommen.
-
Reformasjonen kom til Norge allerede i 1536, «med kongebud» fra den dansk-norske kongen Kristian 3. Nordmennene hadde i motsetning til danskene ikke hørt så mye om Luther og reformasjonen, og det tok lang tid før luthersk kristendom fikk gjennomslag. To hundre år senere - i 1736 – innførte myndighetene konfirmasjonen. Det var et prosjekt for å lære innbyggerne opp i luthersk kristendom. Dette førte også til at allmennskolen ble innført, for uten lesekyndighet kunne det ikke bli noen konfirmasjon
-
Stilte seg til rådighet for paven og kirken. Jesuittene fikk betydning først og fremst som misjonærer. Det ble blant annet fastslått at kirkens tradisjon skulle sidestilles med Bibelen som grunnlag for kirkelæren, og at frelsen bygger på både tro og gjerning. Det ble også tatt avstand fra avlatshandelen. Fornyelsesstrøm i den katolske kirke uavhengig av den lutherske reformasjonen.
-
Typisk for den kirkelige utviklingen i Norge på 1800-tallet var dannelsen av en rekke frivillige organisasjoner. Feks det norske misjonsselskap i 1842. Misjonsbevegelsen vokste raskt i Norge. Særlig var kvinnene aktive Denne frivillige religiøse virksomheten, «foreningskristendommen» eller vekkelseskristendommen, er typisk for 1800- og 1900-tallet og er uttrykk for en form for religiøst liv som er igangsatt av lekfolk fra med den religiøse erfaringen i sentrum.
-
1800-tallet i Norge er preget av ulike former for initiativer nedenfra - både religiøst og politisk. På det religiøse området snakker man gjerne om vekkelsesbevegelser. I vekkelseskristendom så står erfaringsdimensjonen sentralt. Altså opplevd religionen som sann i eget liv. Nettopp det opplevde Hans Nielsen Hauge, og det førte til en religiøs fornyelse over store deler av Norge. Etter Hauge ble det umulig å hindre lekfolket i å forkynne, og Stortinget opphevet konventikkelplakaten i 1842.