Demokratisering

Embetsmannsstaten

1814

Begrepet "embetsmannsstaten" ble først brukt av Jens Arup Seip, og omtalte det politiske Norge fra 1814 til 1884. Dette gjorde han for å få frem den dominerende rollen embetsmennene hadde når de styrte landet. De ble utnevnt av kongen og hadde som regel svært viktige stillinger. De utgjorde blant annet statsråder, amtmenn, dommere, prester og offiserer.

Grunnloven

May 17, 1814

Riksforsamlingen vedtok en grunnlov som gjorde Norge til et selvstendig land. Dette ga stemmerett til menn over 25 år som hadde embete, eide gård, eide grunn i en by eller eide skattbar jord. Underskrivingen foregikk 18. mai på Eidsvoll, men ble datert 17. mai, og det er dette som i senere tid er blitt feiret som grunnlovsdagen. Samme dag gikk riksforsamlingen til kongevalg der Kristian Fredrik ble Norges konge.

Vern av Grunnloven

1818

I 1818 ble Karl Johan konge over Sverige og Norge. I årene etter kom han med forslag til endringer i Grunnloven som kom til å styrke hans makt på bekostning av Stortinget. Embetsmennene som dominerte Stortinget, avslo forslagene og deres vern av Grunnloven ble kalt grunnlovskonservatismen. Denne forsvarte Stortingets og folkets makt, i tillegg som det var vanskelig å fjerne de negative sidene ved Grunnloven, som for eksempel jødeparagrafen.

Bøndene i flertall på Stortinget

1833

I 1833 hadde bøndene tatt igjen embetsmennene, og sto i flertall på Stortinget. John Neergaard ga ut Ola-boka som handler om at bønder måtte stemme på bønder ved stortingsvalgene. Neergaard tok med seg boka og reiste rundt i landet slik at fler fikk med seg budskapet hans. Det var viktig for bøndene å redusere statens utgifter, for et lavt skattenivå.

Kommunalt selvstyre

1837

Bøndene ønsket større lokalt politisk selvstyre. I 1837 vedtok Stortinget formannskapslovene. Det handler om at alle byer skal ha et folkevalgt formannskap som skulle velges til ordførere. I hvert amt skulle ordførerne utgjøre et amtsformannskap sammen med amtmannen. Valgene til lokalstyret var direkte slik at man stemte på den personen man selv ville ha inn i lokalstyret. Dette hadde en viktig demokratiserende funksjon. Dette ga innbyggerne mulighet til å ta del i saker som angikk lokalmiljøet.

Motkulturene

1842

Det vokste frem kulturelle og religiøse bevegelser på 1800-tallet noe som viste motstand mot den dominerende kulturen til embetsmennene. Det var blant annet uenigheter rundt skriftspråket på høgskolene der målbevegelsen jobbet for et eget norsk skriftspråk, mens embetsmennene skrev på dansk. Legmannsbevegelsen sto også imot embetsmannskulturen ved at vanlige mennesker fikk forkynne Guds ord. Dette hadde vært forbudt frem til 1842. Motkulturene skapte fellesskap og ga vanlige mennesker erfaring.

Thranebevegelsen

1848

Thranebevegelsen var navnet på den første, norske arbeiderbevegelsen. Den er oppkalt etter Marcus Thrane. Medlemmene mente at de dersom arbeiderne hadde stemmerett, ville de få talsmenn på Stortinget og dermed kunne være med på å endre lovene. De mente at skolen skulle være lik for alle, og at det burde opprettes sparebanker slik at folk kunne få orden på økonomien sin.

Aviser

1850

Med Grunnloven ble det innført trykkefrihet, noe som førte til en stor økning av aviser i landet. De hadde noen begrensninger som usømmelig innhold mot religion. Likevel åpnet dette for samfunnskritikk. Karl Johan likte ikke når avisene kritiserte myndighetene eller unionen. Det kom 72 nye aviser fra 1814 til 1850.

Statsrådssak og vetostrid

1868

Blant stortingsrepresentantene mente mange at statsrådene burde ha adgang til Stortinget så de kunne delta i debatter. Møterett for statsrådene ble vedtatt av Stortinget i 1872, men kong Oscar 2. la ned veto etter råd fra regjeringen. Kongen la nok en gang ned veto da Stortinget vedtok det samme i 1874. Hans bruk av vetoretten reiste spørsmål om hvilken rett han hatte til å avvise grunnlovsendringer. Motstanderne mente at han ikke hadde noen rett, mens regjeringen mente han hadde absolutt veto.

Riksrettsdommen

1884

Parlamentarisme betyr at en regjering er ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen. Dersom nasjonalforsamlingen er misfornøyd, pliktes det parlamentariske system å gå av. Riksrettsdommen i 1884 innførte ikke parlamentarisme fullt ut, men la grunnlaget for en utvikling mot et parlamentarisk system. Fra 1905 regnes parlamentarismen som en innarbeidet del av det norske politiske systemet. Etter dette fikk statsrådene møterett og møteplikt i Stortinget. Det styrket Stortinget og svekket kongemakten.

Venstre

1884

Riksrettsdommen førte til dannelsen av to nye partier; høyre og venstre. For Venstre ble utvidelse av stemmeretten en viktig kampsak, og i 1880-årene fikk alle som betalte skatt av et visst omfang stemmerett. Til slutt ble allmenn stemmerett for menn over 25 år innført i 1898.

Høyre

1884

Venstre og Høyre ble dannet etter riksrettsdommen i 1884. Høyre tjente på splittelsen av Venstre og fikk flere medlemmer blant bønder og folk i middelklassen. Høyre var motstandere av politiske reformer, som utvidet stemmerett. De mente at ikke alle hadde nok kunnskap til å kunne sette seg inn i politiske saken.

Arbeiderpartiet

1887

Arbeiderpartiet blir stiftet i Arendal i 1887 av en gruppe arbeiderforeninger. På deres program sto blant annet allmenn stemmerett, åttetimers arbeidsdager og bedre arbeidskår. Arbeiderpartiet fikk ikke inn representanter på Stortinget før i 1903.

Unionsoppløsningen

1905

Svenskene la frem et forslag til nye lover for et svensk-norsk utenriksvesen. Det ble sett på som at Norge var underordnet Sverige og gikk i strid med likestillingen. 7. juni 1905 ble unionen med Sverige oppløst. Dette bygde på at det var kongen som hadde oppløst forbindelsen mellom Norge og Sverige ved å sette seg selv i en situasjon der han ikke lenger var konge i Norge. Unionen var formelt oppløst 26. oktober.

Kvinner får stemmerett

1913

Alle kvinner fikk stemmerett i 1913, etter at kvinnebevegelsen hadde kjempet for dette i over 30 år. Norge var et av de første landene som innførte allmenn stemmerett for kvinner.