Høymiddelalder i Norge - Stian

Borgerkrigene

1130

Høymiddelalderen regnes ofte som en storhetstid i Norge, både politisk, økonomisk og kulturelt. Men før det kom så lang, hadde Norge i flere år vært preget av store indre motsetninger. I 1330 døde den norske kongen Sigurd Jorsdalfare. Dette betegner sagaskrivere og historikere som et tidskille, der Norge gikk fra en periode med fre og stabilitet til indre motsetninger og borgerkriger. Det var likevel ingen sammenhengende borgerkrigstid.

Harald Gille

1136

Harald IV Magnusson Gille, født 1103, død 1136, var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde ble innledningen til borgerkrigstiden.

Norge som egen kirkeprovins

1152

På 1000-tallet var den norske kirken underlagt erkebispesetet i Hamburg-Bremen, og fra 1104 erkebispesetet i Lund i Sverige. I 1152-1153 ble Norge en egen kirkeprovins, med erkebispesetet i Nidaros. Kirkeprovinsen var direkte underlagt paven i Roma, og omfattet alt 11 bispedømmer- fem i Norge og seks ute på øyene vest i havene.

Tronfølgeloven

1163

Tronfølgeloven var en norsk lov som dikterte hvem som kunne påberope seg retten til den norske kongetronen.

Birkebeineren

1170

Birkebeinerne var en politisk gruppering i borgerkrigstiden i Norge. De startet som en opprørsflokk rundt tronpretendenten Øystein Møyla i midten av 1170-årene, med basis i Trøndelag.

Magnus Erlingsson

1184

Magnus Erlingsson, Magnus V, var konge av Norge i perioden 1161–1184.

Norgesveldet

1200

På 1200-tallet var Norge på sitt største geografisk og blir da kaldt Norgesveldet

Sverre Sigurdsson

1202

Sverre Sigurdsson eller kong Sverre var konge av Norge i perioden 1177–1202.

Ekspansjonstiden

1217

Med valget av Håkon Håkonsson (1204-1263) til konge i 1217 innledes det som blir kalt storhetstiden i norsk middelalder. Folketallet økte, bøndene produserte mer mat, grensene ble utvidet og kontakten med omverdenen ble større.

Baglerne

1218

Baglerne var en politisk gruppering som kjempet mot kong Sverre og birkebeinerne i borgerkrigstiden i Norge. Partiet ble startet i 1196 i kong Sverres regjeringstid, men fortsatte å eksistere frem til 1218, da de la ned flokken og gikk over til Sverres sønnesønn Håkon Håkonsson.

Arvekongedømme

1260

I 1260 fikk landet en ny tronfølgerlov. Mens retten til å bli konge tidligere hadde bygd på en kombinasjon av arv og valg, ble det nå innført arvekongedømme.

Håkon Håkonsson

1263

Håkon IV Håkonsson var konge av Norge i perioden 1217–1263. Han var sønn av Håkon Sverresson og Inga fra Varteig, født i 1204 på Folkenborg i Eidsberg. Han ble valgt til konge av birkebeinerne i 1217. I løpet av hans regjeringstid ble det slutt på borgerkrigene.

Magnus Lagabøte

1280

Magnus VI Lagabøte Håkonsson var konge av Norge i perioden 1263 – 1280. Han giftet seg med Ingeborg, datter av Erik Plogpenning av Danmark, og fikk sønnene Eirik og Håkon, som begge ble konger. Magnus var nesteldste sønn av kong Håkon Håkonsson og Margrete Skulesdatter.

Unionstid

1319

I 1319 døde den norske kongen Håkon 5. Han etterlot seg ingen sønner, men en ektefødt datter som het Ingebjørg. Etter en revisjon av tronfølgeloven i 1302 var det nå tillatt for en ektefødt sønn av en ektefødt kongsdatter å bli konge i Norge.

Svartedauden

1350

Svartedauden var en pest-pandemi (epidemi med eksepsjonelt stor utbredning) som rammet Europa og deler av Asia fra 1346 til 1353.